 |
| Forside | Sidekart | Kontakt | Gjestebok |
| Søk | Hovedmeny |
|
|
 |
 |
Juli 2003
At publikum var fornøyd var ikke vanskelig å se. Voksne menn gråt av glede, jenter fra 16 til 60+ danset som gale, tenåringene som var med mamma og pappa på sin første rockekonsert glemte både popcorn og is og stirret med store øyne på det som skjedde på scenen og blant publikum. Hells Angels-folket dultet hverandre kameratslig i siden da de kjente igjen åpningsakkordene på «Honky Tonk Women», men satte seg høflig i midtgangen – slik at lille Pelle fra Uppsala skulle få se litt bedre. Dresskledte businessfolk med ørepropper og fine fruer fra Lidingö sang med i refrengene sammen med campingturister i nyinnkjøpt «tie-dye» t-skjorte og lett oversminkede jenter i miniskjørt. Skulder ved skulder, 3-4 generasjoner som alle har et forhold til Rolling Stones og som visste at de der og da var vitne til noe de vil huske resten av livet og som de kanskje ikke vil få oppleve igjen.
Takket være et enormt utvalg av udødelige låter, unikt samspill, karisma og en sjelden evne til å kommunisere med publikum, er Rolling Stones neppe i stand til å levere direkte dårlige konserter, men kvaliteten varierer likevel litt fra kveld til kveld – avhengig av dagsform, værforhold, arenastørrelse/-utforming, respons fra publikum osv. Mye tyder imidlertid på at konsertene på Stockholm Stadion og i Globen er blant de aller beste på denne turneen. Det mente ihvertfall en jente fra Australia som jeg kom i snakk med på T-banen tilbake til Stockholm City. Hun hadde fått med seg konsertene både i München, Milano, Paris, København og Helsinki og skulle reise videre til Praha...
Mye av årsaken til at konserten i Globen ble så bra er at bandet tilpasser repertoaret etter arenaformatet – både av hensyn til publikum og for sin egen del. Kveldens «temaplate» søndag 20. juli var klassikeren «Exile on Main St.» - kanskje Stones' aller beste album noensinne, og herfra fikk vi knallversjoner av sjeldent spilte låter som «Sweet Virginia», «Loving Cup» og «Rocks Off». Chicken skin music!
Globen er for øvrig en overraskende bra konsertarena, og god respons fra et levende og engasjert publikum betyr utvilsomt også mye – selv for et band som har holdt på med dette i over 40 år og som har sett og opplevd det meste. Heldigvis har de innsett at konserter på utendørsarenaer og store innendørsarenaer også handler mye om å lage et visuelt spennende og variert show som underbygger og forsterker det musikalske innholdet.
Den visuelle delen av konsertene tilpasses derfor i forhold til type arena, og det på en slik måte at bandet ikke har problemer med å holde på oppmerksomheten gjennom drøye to timer – hverken foran 30.000 på Stadion eller foran 16.000 i Globen. At de fortsatt er et av verdens mest samspilte rockeband og egentlig ikke er avhengige av ytre staffasje og effekter, beviste de mot slutten av konserten i Globen da hele bandet forflyttet seg til den lille scenen midt ute i folkehavet, skrudde av lysshowet, lot koredamene og hornseksjonen få en pause og – med bare saksofonisten Bobby Keyes som forsterkning – leverte kjempeversjoner av «When The Whip Comes Down», «It's Only Rock'n'roll» og «Brown Sugar».
Selv om Rolling Stones anno 2003 er «big business» og bandet naturlig nok ikke har samme relevans i dag som på 60- og 70-tallet, så er det liten tvil om at dette er en gjeng som har beholdt spillegleden og at de har funnet en måte å skape variasjon på som gjør dem i stand til å levere konsertopplevelser som både publikum og bandet har utbytte av.
Keith Richards og Ronnie Wood flirer på en måte som gjør at man instinktivt skjønner at det ikke er påtatt, men at de rett og slett har det gøy og at det er dette de trives med og lever for. Til tross for de vanlige høflighetsfrasene med utvalgte svenske gloser, hørtes det faktisk også ut som om Mick Jagger mente det da han sa at «we're having a great week here in Sweden». Kanskje ikke så rart – når vertslandet kunne by på både strålende vær, skjærgårdscruise med grillparty og flere blonde skjønnheter på ett sted enn selv denne gjengen er vant til :-)
At bandet denne gangen ikke er på turné for å promotere en utgivelse med nye låter, er faktisk bare en fordel. Det bidrar til at de i større grad kan hente fram sjeldent spilte godbiter fra sin egen rikholdige back-katalog og virkelig få vist hvor gode de er som live-band. At de fortsatt er i stand til å levere inspirerte versjoner av klassikere som de må ha spilt en million ganger, er for øvrig intet mindre enn imponerende. Det sier også mye om styrken i låtmaterialet. Mye annen musikk kan høres datert ut etter få år, men her er det snakk om klassikere som man ikke går lei av og som utrolig nok låter like bra hver gang man hører dem. Live-versjonene låter ofte enda bedre enn de opprinnelige studioversjonene og får et ekstra «trøkk» ved at de tilføres nye elementer, utvidede gitarsoloer osv. Kombinert med den nesten magiske atmosfæren som omgir konserter på dette nivået, så blir det en helt særegen stemning rundt denne typen begivenheter.
Rolling Stones i Stockholm 2003 kommer ihvertfall til å bli liggende i min «minnebok» – lenge...