Når vi blar i gamle album står de fram
slektningene fra tidene før oss:
Menn i svarte vestedresser og høye snipper
stivt oppstilt med hånden på stolrygger,
med store skjegg eller barter
og blikket festet langt borte.
Kvinner i trange snøreliv og bratte rygger
med hendene til overs i fanget og stramt knutehår.
Nyvaskede og strøkne fotoutgaver av arbeidsfolk,
trauste slitere fra lenge før århundreskiftet –
de brune forfedrene våre og mødrene
som på andre bilder brer høy og kjører digre jernriver
og forhistoriske lastebiler med benker og folk på platten.
De vinker fra båter med sixpens i handa
og ler med store tenner fra låvebruene,
de som ryddet jorda, løftet og grov,
flyttet til byen da dyrtida tvang dem,
svettet ved de tunge maskinene og fikk gikt
og reiste til Amerika i grå nødsår.
Fra mørke albumsider ser de alvorlig mot oss
og ber oss tenke nøye over hvem de var
og hva de brukte sine liv til.
Vi kan bare svare:
Hvil i fred mellom albumbladene,
slektninger og slitere.
Nå er det vi som bruker våre liv
og legger vårt til
for å komme viktige skritt videre.
